Vi møtte opp på feil terminal. Vi skulle til Nord terminal, men møtte opp på Sør terminal.

Bildene viser en tydlig lettet Loc etter å ha løpt fra Nord terminal til Sør – med togskifte! Loc var spesielt lettet da vi fikk lov til å bruke “speed boarding” feltet.

Her stod vi – på terminalen NORD, lykkelig uvitende om enda en drama som fulgte.

Etter å ha fått boarding kort og sent avgårde bagasjen hadde vi hele 20 minutter tilgode. Luksus. Så visste det seg at vi måtte gjennom enda en sikkerhetskontroll som heldigvis tok kun 8 minutter. Vel framme til “gate-info” hadde vi igjen 12 minutter.

Via gateinfo fikk vi beskjed om at det ville ta 15 mutter å gå til gate – hysterisk morsom syntes vi. I samme blikket som vi begynte å innse at vi var i dypt krise, hørte vi på høytallere at flyet ville gå fra oss om 5 minutter!

Mens vi løp for harde livet: chu Loc måtte bære Sofie, di Ngoc måtte dra med både Noah og Leon …. var Di Dung var i sin egen taxfree verden. Ingen visste hvor hun var. Vi var så sikre på at vi ville bli igjen i London: uten bagasje og uten kjærlighet til hverandre.

Vi rakk helt utrolig flyet vårt. Di Dung kom tilslutt, helt utmattet – hun så ut som hun ble jaget av dinosaurer, lik blek, gjennom våt av vond svette. Men gjett om vi var glade. Til og med chu Loc hoppet opp og ned i lykkerus. Chu Loc var så glad av å se Di Dung igjen.

*

Gleden var midlertig kort. Så fort JiJom har satt seg på plassen sin i flyet, begynte pappa å miste alt glede og vennlighet til JiJom. Pappa ristet han på hodet, himla med øyene hver gang en tanke på hva JiJom avec Taxfree dukket opp. Han var så misfornøyd med hendelsen: “Be, dette er IKKE ferie for meg. Det er helvete!”